Vi må gå ut i fra at Gud klarer seg selv
Hvordan stiller jeg meg til religion, rent personlig?
Dette spørsmålet får jeg ofte når jeg forteller jeg er religionshistoriker. Det er et eget poeng at mitt personlige forhold til religion ikke påvirker mine faglige vurderinger, mer en for eksempel en statsviter blir påvirket av sitt politiske syn. Allikevel har jeg valgt å skrive noe om dette her på nettsiden. Religion handler for mange om "den ytterste virkelghet".Finnes det en Gud eller gjør det ikke? Og hvis han finns, stiller ikke det da helt egne krav til våre liv? Her ser jeg at det kan være interresant å vite hva jeg tenker.
«Er ikke religionshistorie litt som arkeologi - bare at arkeologi er nyttig?» Som nyutdannet religionshistoriker rett før årtusenskiftet, var dette en type kommentar jeg ofte fikk. Den gang fantes en utbredt forestilling om at religion var noe et moderne samfunn gradvis ville kvitte seg med. Jeg forlot religionshistorien og utdannet meg til gullsmed (mer om dette senere). Men i september 2004 fikk jeg jobb som religionsspaltist i avisa Klassekampen. De ville opprette en egen spalte om religion! Snaue to måneder senere ble det klart at presidentvalget i USA hadde blitt avgjort av verdispørsmål. Religion var med et tilbake i storpolitikken.
I dag er det tydelig at selve forestillingen om at religion ville forsvinne fra et moderne samfunn var ideologisk motivert. Bakgrunnen her er en grunnleggende og sivilisasjonsdefinerende debatt knyttet til verdier og religion som har preget vesten siden opplysningstiden, nemlig ateisme versus teisme - debatten. (Finnes Gud eller gjør han ikke?) Denne debatten ble satt grundig på sidelinja i Europa mens de to store verdenskrigene herjet i det 20-århundre. Nå er den imidlertid tilbake på dagsorden for fullt. I tillegg har det kommet en ny front inn i denne debatten, der ulike forestillinger om kristendom versus islam gjør seg gjeldende.
Ideen om at et moderne samfunn vil kaste av seg religionens åk, var nok ønsketenkning fra ateist-fløyen, som kjempet, og stadig kjemper, en hardnakket kamp mot kombinasjonen av religiøs og politisk makt. Denne kombinasjonen viser seg å være korrumperende på en helt spesiell måte. Jeg opplever at mottoet "Vi må gå ut i fra at Gud klarer seg selv", et sistat fra daværende kulturminister Hadia Tajik, er et godt innspill her. Både for ateister og teister.
Religion, som menneskelig fenomen, må allikevel forstås på mange andre måter en bare gjennom et maktperspektiv. Det er mye som tyder på at behovet for religion i en eller annen form er en grunnleggende del av menneskets natur, og noe som trolig aldri vil forsvinne.
Selv er jeg overbevist om at vi mennesker trenger symboler for å overleve. Vi er avhengig av å tenke og kommunisere via symboler for å kunne organisere vår verden. Jeg mener at religion springer ut av denne siden av mennesket. Dette er noe av grunnen til at religion ofte beskrives som limet i samfunnet - og en av grunnene til at religion kan få så stor politisk sprengkraft. Alle kulturer har en religion, selv om de meningsbærende symbolske elementene også eksisterer utenfor religionens sfære. En levende religion er en verdensanskuelse som brukes som bakteppe og referanse når folk tar sine små og store valg i livet. Religion og religionsrelaterte temaer er en myk verdi som har vært grovt undervurdert i vår moderne sekulære verdensanskuelse, men som nå igjen er i ferd med å gjøre seg gjeldende.
Personlig er jeg et meget fornøyd medlem av Den norske kirke og opplever at store kirkelige markeringer og høytider er viktig for meg, for familien min og for Norge. I tyveårene var jeg også svært opptatt av astrologi. Parallelt med studier i filosofi og sosialantropologi ved universitetet i Oslo, tok jeg en treårig astrologiutdannelse. I dag ser jeg at for meg var astrologien tett sammenvevd med et fåfengt ønske om å kontrollere livet. Men den ble også viktig for meg som metafysisk system. Jeg lærte å sette pris på slike orakelsvar som systemet gir, der spørsmål og svar glir over i hverandre. Jeg så hvordan denne divinasjonsteknikken henger tett sammen med et gammelt og for lengst utdød verdensbilde fra antikkens religioner. Astrologien gav meg derfor også et vindu inn til en førmoderne, og på mange måter frigjørende, verdensanskuelse der tiden ikke egentlig beveger seg fremover, verden ikke egentlig er preget av årsak og virkning og det gudommelige hverken er spesielt maskulint eller hevet over materien.
Som religionshistoriker har jeg latt meg fasinere av at denne tradisjonen strekker seg forbi de store monoteistiske religionene, og helt tilbake til Europas og Midtøstens eldste sivilisasjoner og deres naturreligioner. Værdenssynet jeg fant her ble også en viktig bakgrunn for min interesse for spirituell økofeminisme, selv om mitt syn både på spiritualitet og feminisme har endret seg siden den gang. Jeg har også vært svært opptatt av tibetansk buddhisme, da særlig inspirert av Pema Chödrön. I dag har jeg vendt tilbake til min barnetro kristendommen og fordyper meg i kristen mystikk.
Etter endt hovedfag i religionshistorie utdannet jeg meg, som sagt, til gullsmed. I seks år drev jeg firmaet Helene Hertzberg smykkedesign. Etter noen år som smykkemaker ønsket jeg meg allikevel tilbake til de virkelig store spørsmålene i livet. Siden den gang har jeg vært så heldig å få arbeide med det jeg synes er mest spennende i hele verden. Formidlimng av spørsmål knyttet til religion.
I løpet av den perioden jeg har vært religionshistoriker har religiøse spørsmål rukket å bli et av våre aller heteste temaer for debatt, astrologi har igjen har blitt moderne og kristendommens plass i norsk politikk er noe som diskuteres med den største selvfølgelighet. Gjennom hele denne utviklingen har jeg lidenskapelig formidlet religion og religionsrelaterte temaer, og søkt å høyne interesse og respekt for dem uten å skape konflikt.
Et gjennomgangstema i mine arbeider har alltid vært hvordan religion som kulturtradisjon strekker seg forbi grensene mellom etablerte religioner, og slik setter skillene mellom dem i spill. Med dette har jeg forsøkt å synliggjøre hvordan religion som menneskelig fenomen handler om mye mer en bare den enkelte religionens regler for hva som vil og hva som ikke vil hjelpe en til å nå fram til det gudommelige.
For meg handler spørsmål rundt religion om veldig mye mer en den lett utdaterte ateist-tesit debatten; finnes en Gud eller gjør det ikke? Og i forlengelsen av dette om man må følge hans regler eller ikke. Hvis man blir for fokusert på slike spørsmål, skjer lett en av to ting; enten mister man av synet at Gud helt åpenbart klarer seg selv og slett ikke trenger forsvar, eller så tror man at religion er utdatert og noe som er i ferd med å dø ut.
