top of page
26_edited.jpg

Hvordan stiller jeg meg til religion, rent personlig?

 

Dette spørsmålet får jeg ofte når jeg forteller jeg er religionshistoriker. Det er et eget poeng at mitt personlige forhold til religion ikke påvirker mine faglige vurderinger, mer en for eksempel en statsviter blir påvirket av sitt politiske syn. Allikevel har jeg valgt å skrive noe om dette her på nettsiden. Religion handler for mange om "den ytterste virkelghet".Finnes det en Gud eller gjør det ikke? Og hvis han finns, stiller ikke det da helt egne krav til våre liv? Her ser jeg at det kan være interresant å vite hva jeg tenker.

       «Er ikke religionshistorie litt som arkeologi - bare at arkeologi er nyttig?» Som nyutdannet religionshistoriker rett før årtusenskiftet, var dette en type kommentar jeg ofte fikk. Den gang fantes en utbredt forestilling om at religion var noe et moderne samfunn gradvis ville kvitte seg med. Jeg forlot religionshistorien og utdannet meg til gullsmed (mer om dette senere). Men i september 2004 fikk jeg jobb som religionsspaltist i avisa Klassekampen. De ville opprette en egen spalte om religion! Snaue to måneder senere ble det klart at presidentvalget i USA hadde blitt avgjort av verdispørsmål. Religion var med et tilbake i storpolitikken.  

       I dag er det tydelig at selve forestillingen om at religion ville forsvinne fra et moderne samfunn var ideologisk motivert. Bakgrunnen her er en grunnleggende og sivilisasjonsdefinerende debatt knyttet til verdier og religion som har preget vesten siden opplysningstiden, nemlig ateisme versus teisme - debatten. (Finnes Gud eller gjør han ikke?) Denne debatten ble satt grundig på sidelinja i Europa mens de to store verdenskrigene herjet i det 20-århundre. Nå er den imidlertid tilbake på dagsorden for fullt. I tillegg har det kommet en ny front inn i denne debatten, der ulike forestillinger om kristendom versus islam gjør seg gjeldende. 

       Ideen om at et moderne samfunn vil kaste av seg religionens åk, var nok ønsketenkning fra ateist-fløyen, som kjempet, og stadig kjemper, en hardnakket kamp mot kombinasjonen av religiøs og politisk makt. Denne kombinasjonen viser seg å være korrumperende på en helt spesiell måte. Jeg opplever at mottoet "Vi må gå ut i fra at Gud klarer seg selv", et sistat fra daværende kulturminister Hadia Tajik, er et godt innspill her. Både for ateister og teister.

 

       Religion, som menneskelig fenomen, må allikevel forstås på mange andre måter en bare gjennom et maktperspektiv. Det er mye som tyder på at behovet for religion i en eller annen form er en grunnleggende del av menneskets natur, og noe som trolig aldri vil forsvinne. 

       Selv er jeg overbevist om at vi mennesker trenger symboler for å overleve. Vi er avhengig av å tenke og kommunisere via symboler for å kunne organisere vår verden. Jeg mener at religion springer ut av denne siden av mennesket. Dette er noe av grunnen til at religion ofte beskrives som limet i samfunnet - og en av grunnene til at religion kan få så stor politisk sprengkraft. Alle kulturer har en religion, selv om de meningsbærende symbolske elementene også eksisterer utenfor religionens sfære. En levende religion er en verdensanskuelse som brukes som bakteppe og referanse når folk tar sine små og store valg i livet. Religion og religionsrelaterte temaer er en myk verdi som har vært grovt undervurdert i vår moderne sekulære verdensanskuelse, men som nå igjen er i ferd med å gjøre seg gjeldende.

       Jeg har alltid vært kristen og et fornøyd medlem av Den norske kirke. Men jeg har holdt meg i utkanten av denne store institusjonen. Fra og med våren 2024 har jeg imidlertid begynt å studere teologi, og tenker at jeg ønsker å tre mye tydeligere inn i kirken og vil gjerne jobbe som prest. Det er mye jeg kan si om dette valget, men viktig for meg har vært at jeg i løpet av arbeidet med Mariaboken ble klar over at det var tidlige kristen grupper som annså Den hellige ånd for å være en feminin person. Og jeg tenker at det er sannsynlig at dette har vært en ganske vanlig gudssyn i den aller første tiden. Det manglende annerkjennelsen av Guds feminine ansikt feminine har vært en dealbreaker for meg når det gjeldt å gå lenger inn i kirka. Men når jeg nå har fått dette på plass, sammen med at både kirken og jeg har endret seg en del de siste 15 år, så føler jeg for medet klart for meg at jeg vi jobbe med religiøse spørsmål innenfra.   

 

Jeg har hele livet vært veldig opptatt av Gud, eller det gudommelige, og hatt mange spørsmål knyttet til livets kilde. I tyveårene var jeg også svært opptatt av astrologi. Parallelt med studier i filosofi og sosialantropologi ved universitetet i Oslo, tok jeg en treårig astrologiutdannelse. I dag ser jeg at for meg var astrologien tett sammenvevd med et fåfengt ønske om å kontrollere livet. Men den ble også viktig for meg som metafysisk system. Jeg lærte å sette pris på slike orakelsvar som systemet gir, der spørsmål og svar glir over i hverandre. Jeg så hvordan denne divinasjonsteknikken henger tett sammen med et gammelt og for lengst utdød verdensbilde fra antikkens religioner. Astrologien gav meg derfor også et vindu inn til en førmoderne, og på mange måter frigjørende, verdensanskuelse der tiden ikke egentlig beveger seg fremover, verden ikke egentlig er preget av årsak og virkning og det gudommelige hverken er spesielt maskulint eller hevet over materien.

 

       Som religionshistoriker har jeg latt meg fasinere av at denne tradisjonen strekker seg  helt tilbake til Europas og Midtøstens eldste sivilisasjoner og deres naturreligioner. Værdenssynet jeg fant her ble også en viktig bakgrunn for min interesse for spirituell økofeminisme, selv om mitt syn både på spiritualitet og feminisme har endret seg siden den gang. Jeg har også vært svært opptatt av tibetansk buddhisme, da særlig inspirert av Pema Chödrön. I dag har jeg vendt tilbake til min barnetro kristendommen og fordyper meg i kristen mystikk, og nå altså teologistudier.

       Etter endt hovedfag i religionshistorie utdannet jeg meg, som sagt, til gullsmed. I seks år drev jeg firmaet Helene Hertzberg smykkedesign. Etter noen år som smykkemaker ønsket jeg meg allikevel tilbake til de virkelig store spørsmålene i livet. Siden den gang har jeg vært så heldig å få arbeide med det jeg synes er mest spennende i hele verden. Formidlimng av spørsmål knyttet til religion.

       

       I løpet av den perioden jeg har vært religionshistoriker har religiøse spørsmål rukket å bli et av våre aller heteste temaer for debatt, astrologi har igjen har blitt moderne og kristendommens plass i  norsk politikk er noe som diskuteres med den største selvfølgelighet. Gjennom hele denne utviklingen har jeg lidenskapelig formidlet religion og religionsrelaterte temaer, og søkt å høyne interesse og respekt for dem uten å skape konflikt.  Jeg tenker at det å tro beskytter mer en noen kan forstå, uansett religion.

bottom of page